Klokka 14 gikk starten, og havet med dameløpere fosset over arena og ut i skogen. God med der framme løp Emma et solid løp, og selv om hun selv klaget over noen småfeil, kunne hun sende ut Camilla som niende løper. Vi fikk dermed en perfekt start på stafetten. Camilla løp sterkt, og klatret oss oppover i feltet. Inn til veksling var hun nummer 6. Maria forsvant ut i skogen, mens jeg begynte å gjøre meg klar. Meldingene fra skogen visste at Maria løp godt, og at jeg kunne forberede meg på å gå ut tidlig. Maria sendte meg tilslutt ut på en 6. plass, bak løperne Hausken (Halden), Dambe (Paimion Rasti), Alm (OK Pan Århus), Eliasson (Domnvarvets) og Haajanen (Pohjantähti), og rett foran Bagstevold (Bækkelagets), Billstam (OK Linne), Jansson (Leksands) og Niggli (Tisaren). Med andre ord var jeg nok en liten outsider.
foto: Kimmo Hirvonen - Emma inn på 1.etappe
Uten tanke på de bak (fikk faktisk kun med meg at Bækkelagets var hakk i hæl) løp jeg kontrollert hardt ut til startpost med blikket i ryggen på finske Haajanen. På jordet før startpost kom plutselig Helena Jansson i stor fart bakfra, og smatt forbi meg inn i skogen. Opp til første post fulgte jeg ryggen til Helena, og kunne fornøyd konstatere at det ikke gikk for fort. Første posten regnet jeg med at var gaflet, og var nøye med orienteringen. Gikk rett i første og andre, fortsatt med Helena noen meter foran. Syntes Helena løp skeivt ut av andrepost, og dro på egen retning over kollen til tredje. Inn mot posten var vi igjen sammen. Videre til 4. fulgte jeg Helenas veivalg, men inn i posten tok jeg igjen styringen, og tok meg tid til å gå rett i. Dermed var det jeg som ledet an til 5., og inn i 5. tok vi igjen Hajaanen. Til sjette var det Haajanen som lå først, og jeg tok meg tid til å drikke på drikkeposten, og hun fikk en liten luke. Oppover til posten syns jeg hun løp veldig langt høyre, men jeg ble dratt med litt, og havnet noen meter for langt til høyre selv, mens Helena gikk rett i. Kanskje 15 sek tap her. Likevel var vi sammen videre til sjuende. På langstrekket til åttende la jeg meg passivt bak de to andre og lot dem bestemme veivalget. Men cirka mitt på strekket begynte de å løpe brått til venstre, og jeg hadde egentlig trodd de skulle løpe sti rundt høyre. Jeg ble med kanskje 10 meter før jeg bestemte meg for at jeg ikke ville være med og dro rett på. Kom sammen med de to andre igjen cirka 200m før posten, og vi var igjen samlet.
Til 9. ble de andre usikre inn i posten og jeg smatt forbi, og til 10. hadde jeg kommando helt til Helena passerte inn i posten. Langstrekket til 12. la jeg meg igjen passivt bak, og lot Helena bestemme. Ble overrasket da hun valgte å løpe stien rundt, men bestemte meg for å bli med fordi tempoet har lett for å synke når man blir alene. Haajanen valgte en annen variant enn Helena og meg fra halvveis på strekket, men ut fra 12. post var vi igjen samlet alle tre. Til 14. fikk jeg meg en liten slenger da jeg var litt for langt til høyre, og Helena som hadde en annen gafling fikk et halvt minutts ledelse. Haajanen satte opp tempoet over jordet for å lukke luka, mens jeg tok meg tid til å drikke og var for sliten til å starte spurten allerede her. Dette var lurt, allerede opp bakken til 16. tok jeg igjen Haajanen. Til 17. valgte jeg å løpe oppe på høyden og deretter lysløypa, mens Haajanen slapp seg ned på jordet. Dermed fikk jeg luke, og inn i 17. fikk jeg igjen øyet på Helena.
Til 18. valgte jeg å løpe høyre opp igjen på skiløypa mens Helena løp venstre, og dette gjorde at jeg og Helena var likt på tredjesiste. Opp bakken til nestsiste hadde Helena noen få meter, men hun virket sliten og til min overraskelse var mitt tempo høyere og jeg løp opp på siden og forbi. Jeg forventet at hun skulle svare, men isteden fikk jeg noen meters luke, og jeg øynet for første gang muligheten til å slå Helena. Var nøye inn i nestsiste for å bevare luka, og spikret den. Fortsatte å være nøye ned til siste, og var livredd for når Helenas "dødsstøt" skulle komme. Derfor turte jeg ikke å snu meg, og spurtet det jeg kunne med mine trøtte bein. Der ble jeg møtt av mine lagkamerater og selv da turte jeg ikke slakke ned på tempoet, jeg trodde de hadde glemt hvem som kom rett bak. Så først når jeg hadde fått krysset mållinja turte jeg å innse at jeg var først. Helt utslitt og utrolig fornøyd kunne jeg, og vi, konstatere at vi var blitt nummer 4!
foto: Muraviev Dmitry - jeg tar ut de siste kreftene, mens Maria vet at 4.plassen er sikret og at Helena er for langt bak
foto: Kimmo Hirvionen - sliten, og fornøyd!
Foto: Kimmo Hirvionen - Glade jenter!
Også SAIK 2 og SAIK 3 løp gode løp, og ble nummer 35 og 172. Så det var en glad gjeng som tok i mot tredjelagets Emmeli Axmalm i mål og stillte opp til lagbildet:
Sävedalens AIK bästa svenska lag i Venla-stafettem - orientering.se