Før start var jeg ganske rolig og fokusert på å orientere sikkert. Dette klarte jeg bra i starten. Da feltet bommet på første post hadde jeg kontroll, og var i tet. Først godt på vei til tredje post var feltet igjen sammen med meg. Da svenskene løp opp i tet valgte jeg å bli med, noe jeg aldri skulle ha gjort. De skulle nemlig til en annen post enn meg, og selv om jeg mente jeg hadde kontroll endte det med en parallellfeil som førte meg i feil gafling. Svenskene viste dårlig moral, da de snakket sammen og samarbeidet på hele langstrekket. Jeg klarte ikke å finne denne posten på kartet, og kjente panikken komme. Prøvde å holde meg kald, og valgte å løpe tilbake igjen for å finne et sikkert punkt, noe jeg ikke klarte å finne. Jeg løp opp igjen til feil gafling, og ut til en stor myr. Trodde jeg visste hvor jeg var, og det gjorde jeg, men ble usikker da jeg syns ryggen var for utydelig. Dermed kom panikken for alvor, da jeg viste det hadde gått hvert fall fem minutter. Klarte til slutt å finne ut av den diffuse skrålia, og fant posten 9 minutter etter resten av feltet. Derfra og inn løp jeg fort, fordi jeg viste at det eneste jeg kunne gjøre var å prøve å hente igjen litt tid på feltet. Dette klarte jeg bra, og vekslet litt under 8minutter bak tet.
Svært skuffet, måtte jeg se på resten av stafetten, og vite at jeg hadde ødelagt for de to andre på laget. Heldigvis løp andrelaget mye bedre, og sikret bronsemedaljen bak Sverige og Danmark. I gutteklassen ble det gull til Sverige, sølv til Russland og bronse til Norge. Det var ikke gøy at junior-vm skulle ende sånn for meg og de to andre på laget, men det hjalp da de tre andre jentene var kjempe fornøyde med bronsemedaljen. Etter stafetten ble det tid for den tradisjonelle fotballkampen mellom Norge og Danmark, der Norge gikk seirende ut, før vi var klare for bankett.
Det føles rart å ikke skulle løpe junior-vm mer, men forhåpentligvis venter det nye utfordringer og morsomme konkurraser også som senior.
