Etter å ha gått og ladet opp til stafetten hele uka mens de andre løp lang- og mellomdistanse, og ventet spent på om jeg ville få løpe, fikk jeg torsdag kveld endelig beskjed. Førsteetappe var beskjeden, og nervene som hadde bygd seg opp litt og litt hele uka, meldte sin ankomst. Jeg gledet meg veldig, men var nervøs og hadde respekt for oppgaven jeg hadde fått. Med meg på laget hadde jeg Mari på andreetappe og Anne Margrethe på sisteetappe, begge med mer erfaring enn meg.
Etter en litt urolig natt, med mye tanker, fikk vi sammen med reserve Heidi Bagstevold en fin tur i naboterrenget fredag formiddag, og jeg fant trygghet i terrengtypen som jeg har trent i de siste to årene. Jeg visste akkurat hvordan jeg måtte løpe for å takle utfordringene som ville komme på stafetten dagen etter.
Natten til lørdag ble litt bedre, og jeg følte meg klar da jeg kjørte opp til arena og karantenesona. Etter en god oppvarming merket jeg at Frode Balchen (damelandslagstreneren og min personlige trener) var mer nervøs enn meg, og det føltes egentlig litt godt. Med plan om å ha gode innganger, og sette begge beina i bakken dersom jeg ikke hadde kontroll, følte jeg meg forholdsvis rolig, og ut fra start tok jeg kommando. Førstestrekket var akkurat som forventet, og jeg gikk rett i min gafling. Den var lengst, og jeg kom litt på etterskudd i forhold til de som hadde annen gafling, men så også at mange bommet. Kjørte meg litt fast i grønt til 2. og løp litt for langt til 5., men tiltross for dette var jeg hakk i hæl på teten på 6. post. Igjen hadde jeg lang gafling, og kom alene. Så de andre på vei til sin gafling på veien til 7., men jeg var alene videre. Inn i 7. var det de andre som var hakk i hæl på meg, og jeg ledet an hele veien til 11. post. Inn mot passering arena valgte jeg å løpe litt rundt for å få en tryggere inngang i en post jeg anså som vanskelig. Det viste seg dessverre at det ikke var noe å være redd for da det satt en hel haug med journalister på posten som oppfangende merking, og irritert kunne jeg konstatere at jeg kom litt på etterskudd. Var sliten ut på andrerunden, og hadde igjen lengere gafling enn alle de andre i tetklynga, kom meg inn på halen deres igjen til fellespostene, og inn mot arena hadde jeg kontakt. Valgte å dra rett på, men da jeg trodde jeg løp på et traktorslep som stod på kartet, løp jeg på et traktorslep som ikke stod på kartet og var dermed lengre venstre enn jeg trodde. Feilen fortsatte dermed ved at stien jeg trodde jeg løp på var et traktorslep lenger venstre, og at grøntfeltet inn mot posten var feil grøntfelt. Alt stemte, og da jeg så den gule flekken med post og merkebånd og ingen av de andre i sikte, var jeg sikker på at jeg var først. Jeg ble kjempeoverrasket da det ikke fantes stemplingsenhet på posten, og etter en rask rekonstruksjon og et blikk rundt meg innså jeg at det var startpost jeg hadde funnet, og måtte snu og løpe innover i skogen igjen for å finne posten. De andre gikk selvfølgelig rett i posten, og irritert på meg selv sendte jeg Mari ut 1:09min bak tet på en sjetteplass.
Sint på meg selv, så jeg at Mari klatret i feltet i starten på etappen sin, og jeg ble litt beroliget. Så plutselig sa speaker at Norge og Finland var på bomtur, men heldigvis klarte Mari å ikke bli stresset, og begrenset bommen. Det klarte ikke Finland. Mari løp deretter bra, og kunne sende Hausken ut i tredjeposisjon. Dermed ble det nervøs venting sammen med Mari og de andre norske, og hun gjorde det ekstra spennende da hun bommet på storskjermen og Rusland passerte. Inn mot passering gjorde hun en imponerende innhenting, og passerte hakk i hæl på russeren. Trackingen fra sisterunden viste at de fulgte hverandre tett, og etter at Simone Niggli-Luder hadde løpt sveitserne inn til gull og Tove Alexandersson hadde løpt svenskene til sølv, var det duket for spurt. Jeg og Mari ventet nervøse på Anne Margrethe i slutten av oppløpet, og det var helt fantastisk å se den norske drakta fly ut av skogen med mange meters ledelse, og vi fikk dermed løpe sammen over målstreken!
Medalje hadde jeg ikke turt å drømme om før start, og selv under stafetten turte jeg ikke det, men det var utrolig deilig å klare nettopp medalje! Vi har fokusert mye på stafetten i hele vinter og vår, og etter at det ble litt stang ut på resten av mesterskapet for jentene var det fint å for en gangs skyld få stang inn! Fornøyde kunne vi følge guttenes ferd mot ny medalje, og etter et spennende sluttoppgjør kunne Olav (Lundanes) sikre sølv bak Tsjekkia og foran Sverige! Det var glade fjes overalt, og god steming blant alle, trenere, støtteapparat og resten av VM-laget, som også hadde del i medaljene! Fin avsluting på mesterskapet, som gir mengder av motivasjon for resten av sesongen og inn i neste treningsvinter.
