Sprinten på Ammerud lørdag ble en konkurranse preget av stress og feil. Jeg ville for mye, og stresset med løpingen og kartlesingen istedenfor å ta meg tid å gjøre noe med det jeg kunne påvirke - den tekniske gjennomføringen. Dermed ble resultatet et dårlig løp på alle måter, og min dårligste (?) verdenscup-plasseringen noensinne. Bra da at de andre norske jentene løp bra og vi fikk tre norske i topp 10.
(Venstre: meg i spurt mot Anders Norberg. Høyre: Tone Wigemyr inn til 8.plass - beste norske dame.)
Søndag var det mellomdistanse fra samme sted, og etter en dårlig innledning, der det ble mange småfeil og en stor, fikk jeg til en brukbar avslutning. Likevel var løpet hakkete, og med opp mot 4 min tidstap i bom, og 4 til på fart, så ble det langt opp til de beste. Derimot ble det en norsk jubeldag med tre (!) pallplasseringer. Mari Fasting ble nr 3 blant damene, og Carl Goddager Kaas vant og Bjørn Ekeberg ble nr 3 i herreklassen.
(Venstre: meg i oppløpet på mellomdistansen. Høyre: Carl på vei til seier.)
Det er vanskelig å løpe verdenscup når man ikke er i form. I vinter var jeg i form og følte at jeg hadde tatt et nytt steg både fysisk og teknisk, og jeg så fram til noe som kunne bli en morsom sesong. At formen nå plutselig er alt annet enn god, etter skadeavbrekket i april/mai, er vanskelig å akseptere. Men sånn er det av og til, og det er bare å gjøre det beste man kan ut av situasjonen. Man får ikke bedre treningen enn å løpe verdenscup, så nå gjelder det bare å bruke disse konkurransene for det de er verdt.
GPS - del 1 - sprint
Resultater - del 1 - sprint
GPS - del 2 - mellom
Resultater - del 2 - mellom
Sammenlagt etter to etapper